Fortsatt ivrig forsker
Den ivrige ungen ble en selvsagt leder og en seig prosjektleder. I straks 40 år har Heidi Meland (64) på Inndyr satt sine spor og krevd sin plass. På jobb for bedriften, og for Gildeskål.
Heidi Meland (64) slutter aldri å være en nysgjerrig forskertype som er ivrig og lett å begeistre. Vi får henne til å lage «engler i tangen». Fordi hun nå leder Algenettverk Nord, som skal utvikle en helt ny næring basert på havets rikdom.
- Det aller viktigste prosjektet jeg har jobbet med?
Hun tenker seg kjapt om. Ja, for i det hodet der, der går det raskt.
- Å presentere marin sektor for barn og unge, og vise dem det livet de kan ha her, i disse lokalsamfunnene. For det er et godt liv, med store muligheter og utfordringer. Og, de som bor slik til og driver naturbasert produksjon i havbruk – det er viktig at de har høy kompetanse. Ikke bare er arbeidsfolk for en riking med forretningsadresse utenlands.
Slik svarer hun. Og slik er hun. Kunnskapsrik, målrettet, tydelig. Og litt spisset, på en litt sånn samfunnspolitisk måte. For ja, hun er en ansatt i en bedrift, og en innbygger i et lokalsamfunn. Men samtidig så mye mer, langt mer enn oss mer gjennomsnittlige. Mer kunnskap, mer trøkk, mer engasjement. Velkommen til et møte med Heidi Meland.
Det er viktig at de har høy kompetanse. Ikke bare er arbeidsfolk for en riking med forretningsadresse utenlands. Heidi Meland
Sjefen Heidi
- Jeg var en veldig ivrig unge, kranglet meg inn på skolen yngre enn de andre. Som yngst ville jeg stå fremst, skjønte fort at jeg ville være sjef, smiler hun over hvordan det begynte, det livet som faktisk er blitt 64 år, allerede.
- Men selv om jeg var verdensmester i klassen, var jeg det ikke på fest. Selvtilliten har alltid vært større enn selvfølelsen, mener hun.
Når Ny Næring portretterer stolte arbeidsfolk, legger vi hovedvekten på nettopp dét. Arbeid, og stolt av arbeidsplassen. Men når det gjelder Heidi Meland…..Sjelden møter vi en arbeidstaker og leder som brenner så sterkt, og for så mye, og hele tiden. Joda, vi er alle mer her i livet enn «bare» en arbeidstaker, men et møte med Heidi Meland er noe helt spesielt, og spesielt bra. Bedriften, prosessene, ungdommene, mekanismene, lokalsamfunnet, stor-samfunnet. Hun kobler, ser sammenhenger, reflekterer, mener. Og absolutt hele tiden.
- Tempoet mitt, og styrken jeg går inn med, kan nok skremme noen. Du må være trygg på deg selv for å kunne jobbe tett sammen med en type som meg, sier Heidi Meland om seg selv.
Seriøse Heidi
- Jeg er ganske robust på å tackle tankekaos. Men av og til, når det er spesielt mye stress, kan jeg ligge på rygg og se alle oppgavene som en slags kollasj over meg. Og da er alle bitene like store – jeg klarer ikke å skille ut de viktigste. For dette sier jeg alltid: du må ta det viktigste først. Jobb er viktig, men er det krise med ungene, så er de viktigere enn at du skal gå på jobb!
Journalistens jobb er å lytte, notere og deretter sortere, for så å prioritere. Noe prioriteres høyt i artikkelen og blir selve innfallsvinkelen. Andre ting porsjoneres ut, etter rekkefølge nedover i teksten. Mens mye må dessverre kastes, eller lagres til en annen gang. For en artikkel er alltid kort, selv om intervjuet er langt. Heidi Meland krever sin intervjuer, for det er så mye, og alt virker vesentlig.
- Gjester har sagt til meg at de føler de må forberede seg før besøket, for hos Heidi må det snakkes om noe «ordentlig», ler hun. - Og en kar som kom opp på loftet hos oss – vi hadde kjent hverandre i 15 år – ble sjokkert. At jeg kunne strikke! Og han som trodde jeg kun satt og skrev seriøse tekster eller leste faglitteratur!
Du må ta det viktigste først. Jobb er viktig, men når det er krise med ungene, så er de viktigere enn at du skal gå på jobb! Heidi Meland
Heidi Meland var daglig leder i Kunnskapssenteret i Gildeskål fra 1996 til 2013 – dag er hun senior prosjektleder. Her med kollega Trine Rystad.
Skremmende Heidi
Det er straks 40 år siden hun kom, Sigerfjord-jenta. Gildeskåls nye herredsagronom satte nok tydelig avtrykk allerede fra 1982, og tok merkbar plass i rom hun kom inn i. I jobbsammenheng har et flertall av rommene vært mannsdominert, og Heidi har gjerne slåss litt ekstra – utålmodig, men utholdende, seig. Motgang og motbør oppildner henne, gir bekreftelse, forteller hun.
- Det er nok typisk meg å ta i, være stor i kjeften, men jeg tar vanligvis ikke feil. Tempoet mitt, og styrken jeg går inn med, kan nok skremme noen. Du må være trygg på deg selv for å kunne jobbe tett sammen med en type som meg.
Men selv om hun har fått «noen på trynet» gjennom årene, har hun også møtt masse folk som har trodd på henne, støttet henne og gitt henne roller, verv, posisjoner. - Og da blir man med årene også tryggere på at det man står for er bra, mener Heidi.
Nysgjerrige Heidi
På jobb, i dag, som senior i Kunnskapssenteret i Gildeskål, er den ene av mange oppgaver å lede og koordinere Algenettverk Nord. Gunnar Skjellviks initiativ fra 2015 er blitt et nettverk av 21 virksomheter, først og fremst i Nord-Norge, der de typisk vil utvikle dyrking av tare i sjø. SINTEF har anslått at en produksjon i Norge kan komme opp i 20 millioner tonn årlig. Alginater fra tare framstilt i kaldt, rent sjøvann kan brukes i næringsmidler og som tilsetningsstoff i ulik produksjon. Tannkrem. Maling. Nå jobbes det sammen med Norsk Taredyrkerforening, for å samle alle taredyrkere i samme organisasjon.
- I en ny næring er det viktig å lære av hverandre og samarbeide, slik at det kan bygges opp et marked og nye produkter. Og at det snakkes med én stemme overfor myndighetene, om forvaltning og infrastruktur.
Nybrottsarbeid. Passer godt for en person som fortsatt er ganske ivrig, lett å begeistre og er en nysgjerrig forskertype.
Visjonæren Heidi
- Havet dekker det meste av kloden, og er veldig produktivt. Jeg tenker at hvis vi skal oppnå enda mer biologisk produksjon, bør vi se på havet og lengre ned i næringskjeden, der hvor laksen er øverst. Tare er planer som vokser, men det er begrenset hvor mye man kan ta ut, for kloden trenger det til dyrelivet i havet. Dermed begynner bedrifter å produsere dette, for å lage bærekraftig industri.
- Hva med arbeidsplasser?
- Joda, noen. Men jeg skjønner ikke alt dette snakket om arbeidsplasser – vi mangler jo først og fremst folk til jobbene vi har!? Med færre innvandrere og flyktninger taper nesten alle kommuner folk, mener Heidi.
- Hvis folk først vil bo her - at skolene og barnehagene, de offentlige tjenestene og det sosiale er bra – ja, så vil folk bo her, og kanskje tar de faktisk jobben sin med seg! sier hun, og fortsetter med hva hun mener om sentralisering av offentlige forvaltningsoppgaver.
Politikeren Heidi
Og minner offentlig ansatte på å være bevisst på at de er tjenesteytere. Sykepleieren, hjelpepleieren, læreren, økonomimedarbeideren – de har en jobb for å yte en tjeneste til innbyggerne.
- Vi i næringslivet har ingen jobb uten at vi yter for kundene. Dette bør alle som jobber i det offentlige tenke på, og hele tiden! - Og «smarte lokalsamfunn», sa du?
- Ja, jeg synes vi er for lite flinke til å ordne gatelys og sykkelsti, når det likevel legges ny vannledning. Eller at posttjenesten kan samordnes med hjemmetjenesten, eller at SFO ikke stenger, når barnehagen likevel er åpen.
- Når det sentraliseres, gjør samfunnet gjør oss uviktig, her ute. Og da har ikke småsamfunn råd til at de offentlige tjenestene ikke tenker og jobber sammen! Men kommunesammenslåing er neppe løsningen, for de sammenslåtte forteller jo om bare mer administrasjon. Sentralisering gir oss masse eksperter på hvert sitt, og de kan vi nå på telefon, men når halve befolkningen trenger hyppig kontakt med NAV, så må vi i det minste ha et lokalt NAV-kontor som vi kan besøke!
Når det sentraliseres, gjør samfunnet gjør oss uviktig, her ute. Og da har ikke småsamfunn råd til at de offentlige tjenestene ikke tenker og jobber sammen! Heidi Meland
Idealisten Heidi
- Gikk det tapt en brukbar nasjonal politiker i deg?
- Nei, så interessert er jeg ikke, og det er de lokale sakene jeg er opptatt av. Men lokalpolitikken er dessverre ofte en slags kamparena der man kan si stygge ting til hverandre, ting ungene ikke får lov å si hjemme. Jeg var sikkert giftig, jeg også, da jeg var varaordfører, tenker hun seg om.
- Men ja, jeg er idealist. Jeg ønsker meg et samfunn der alle kan realisere sine behov ut fra egne forutsetninger, der de yter det de kan, og får den hjelpa de har behov for. Jeg er nok litt kommunist når det gjelder akkurat dét!
Prosjektleder og bygdeutvikler
Heidi Meland har satt i gang, deltatt i og ofte ledet, en lang rekke prosjekter i Gildeskål siden hun flyttet hit i 1982. Her er noen av dem.
- Jenteleir og gutteleir. Hensikten er å vise fram den spennende havbruksnæringa til barn og unge. Senere satsinger som «Fra hav til gaffel», «Innovasjonscamp», «Sjømatkalas», «Sprelsk mat på alle fat» og rekruttering til restaurant- og matfag i Bodø. - Integrering av flyktninger. Gildeskål har hatt en stor andel flyktninger, og Heidi og Kigok har satt i gang introduksjonsprogrammer for kommunen, opplæringstiltak i norsk, utdanning og karriere, og havbruksdager for flyktninger, blant annet. - Bygdeutvikling. Miljøgate på Inndyr, forarbeidet til dagens viktige mat- og møteplass Heimsjyen, stiftelsen av Gildeskål Næringsforum, etablering av Newton-rom – felles naturfag-rom for skolene i kommunen. Dessuten forprosjektet til satsingen på fyrtårnet Gildeskål kirkested. - Bygdeavis. Som et bolyst-prosjekt etablerte Heidi Gildeskålavisa i 2012, som senere ble integrert i lokalavisa Framtia. Målet var å skaffe mer og positiv omtale for alt som skjer i Gildeskål. Samling av lokale bilder var del av prosjektet. - Opplæringskontor. Etablert av henne og hennes daværende arbeidsgiver Gifas i 1992, og i dag del av Kunnskapssenteret i Gildeskål (Kigok), bedriften der hun selv arbeider. Kigok har gjennom årene gjennomført et utall av kurs, ikke minst for marin sektor. - Algenettverk Nord. Så langt 21 bedrifter, de fleste i Nord-Norge, ønsker å utvikle produkter og marked for dyrking av tare og andre alger som en ny, stor og bærekraftig næring. Nettverket ble etablert i 2015 etter initiativ fra Gunnar Skjellvik i Polaralge, og Heidi er i dag daglig leder.
Tekst og foto: Edmund Ulsnæs